Selv om man kan få en spiseforstyrrelse når som helst i livet, er ungdomsårene en særlig sensitiv periode for utviklingen av disse lidelsene. Men hvorfor er det egentlig slik, og hva kan vi gjøre med det?
Dette blogginnlegget handler om hvorfor ungdommer er ekstra sårbare for å utvikle problemer i forhold til mat, kropp og spising, og hvordan vi som forskere arbeider for å styrke kunnskapen om spiseproblemer i tenårene. Hvis du leser helt til slutt vil du få en oppdatering på hva som har skjedd på forskningsfronten siden forrige blogginnlegg, og en sniktitt på hva neste blogginnlegg vi handle om.
Camilla Lindvall Dahlgren jobber som førsteamanuensis i psykologi ved Bjørknes Høyskole, og som seniorforsker ved Regional seksjon spiseforstyrrelser (RASP), Oslo universitetssykehus, hvor hun har forsket på spiseforstyrrelser siden 2009.
Hva skjer i ungdomsårene?
Vi vet at årsakene bak spiseforstyrrelser kan være uhyre komplekse, og at det i de aller fleste tilfellene ikke er en enkelt hendelse som utløser dem, men en rekke samvirkende faktorer. Ungdomsårene, som ofte betegnes som en risikoperiode når det kommer til spiseforstyrrelser, kjennetegnes av en rekke fysiske, mentale, og emosjonelle omveltninger. Disse omveltningene kan oppleves som svært krevende, og er ofte knyttet til både usikkerhet og stress. Tenårene er også en periode der mange sammenligner seg med, og påvirkes av jevnaldrende og andre personer i omgivelsen sin. Slike sammenligninger kan skape både samhold og gruppetilhørighet, og for mange kan påvirkning fra de rundt seg være både inspirerende og bidra til økt selvfølelse. Men, det er også vanlig at man som tenåring føler at man ikke passer inn, at man er annerledes eller mangler tilhørighet. Dette kan ha en negativ påvirkning på selvfølelsen.
For noen kan spising, kropp og mat bli en måte å håndtere de omveltende endringene på som tenåringstiden innebærer. Dette kan komme til uttrykk i vektkontrollerende atferd som slanking, trening eller oppkast, eller ved bruk av mat for å regulere følelser (f.eks. restriktivt matinntak og/eller overspising). Felles for disse er at de er kortsiktige løsninger for å mestre hverdagens utfordringer, eller for å håndtere vonde og vanskelige følelser. På lang sikt kan de være svært skadelige for både den fysiske og psykiske helsen til ungdommene.
Vekt- og kroppsmisnøye hos ungdommer
I det forrige blogginnlegget nevnte jeg at det er mange år siden det ble gjennomført en forekomststudie på ungdommer i Norge. Vi vet derfor ikke eksakt hvor stor utbredelsen av spiseforstyrrelser hos tenåringer er, eller hvor mange som faktisk har behov for hjelp. Det vi imidlertid vet er at det sannsynligvis er store mørketall, spesielt hos gutter, og at det er mer uvanlig enn vanlig å oppsøke hjelp for spiseproblemer. Fra studier i utlandet vet vi også at mange ungdommer er misfornøyde med vekten sin til tross for at de er normalvektige, og at mange opplever kroppsmisnøye, det vil si, misnøye med figur, størrelse, eller spesifikke kroppsdeler. Årsakene bak kroppsmisnøye er ofte en kombinasjon av eksponering for, og internalisering av et uoppnåelig kroppsideal, og kroppspress fra personer i ungdommens omgivelser (både fysiske og digitale).
Kroppsmisnøye hos ungdommer øker risikoen for å utvikle et problematisk forhold til mat og kropp, og i forlengelsen en klinisk spiseforstyrrelse. For å fange opp ungdommer i risikosonen må vi derfor bli flinkere til å identifisere disse fenomenene i et tidlig stadium. Dette kan vi få til ved å spørre ungdommer direkte om hva de tenker om utseendet sitt, og i hvor stor grad familie, venner, og mediapersonligheter påvirker hvordan de oppfatter seg selv. Vi bør også bli flinkere til å kartlegge spesifikke spiseproblemer hos ungdommer for å finne ut av hvordan disse problemene henger sammen med kroppsmisnøye. Slik informasjon vil være uvurderlig når man planlegger forebyggende tiltak og utformer nye behandlingsmetoder for ungdommer. Og det trenger vi. Helst i går.
Hva er status i forskningsprosjektet om forekomst av spiseforstyrrelser hos ungdommer i Norge?
Siden det forrige blogginnlegget ble publisert (april 2021), har nærmere 1600 elever ved Blindern VGS, Oslo handelsgymnasium, Eiker VGS, Haugaland VGS, Gjennestad VGS og Elvebakken VGS svart på den innledende spørreundersøkelsen. 100 elever har i tillegg deltatt i et diagnostisk intervju for spiseforstyrrelser. Siden spiseproblematikk er tett knyttet til kroppsmisnøye, selvskading og ensomhet har vi også bedt elevene om å svare på spørsmål om disse temaene. De har også delt informasjon om bruk av SoMe, og svart på spørsmål om hvordan spesifikke SoMe plattformer påvirker deres selvfølelse, tanker om eget utseende og opplevelsen av ensomhet.
Planen nå er å analysere dataene (besvarelsene) som vi har samlet inn, og å dele resultatene med dere og resten av omverden. Formidlingen av resultater vil skje i form av vitenskapelige og populærvitenskapelig artikler, blogginnlegg og presentasjoner på nasjonale og internasjonale konferanser. Vi har akkurat satt i gang arbeidet med den første vitenskapelige artikkelen som vil handle om sammenhengen mellom spiseproblemer, utseendeideal/utseendepress og bruk av SoMe. Skriveprosessen er et felles arbeid, og jeg har vært så heldig å få med meg noen av de dyktigste (og hyggeligste) kollegaene i feltet. Vi ser frem til å dele resultatene med dere!
Neste blogginnlegg: Forebygging og Body Project
Neste gang har jeg invitert min gode kollega Dr. Line Wisting, forsker ved Regional seksjon spiseforstyrrelser, til å skrive blogginnlegget sammen med meg. Innlegget vil handle om forebygging av spiseforstyrrelser, og dere vil få en liten smakebit på Body Project – et helt nytt kursopplegg med mål om å fremme et positivt kroppsbilde. Det er bare å glede seg!
Varme hilsener fra Camilla
Forskningsprosjektet om forekomst av spiseforstyrrelser hos ungdom er finansiert av Stiftelsen Dam. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med medlemsorganisasjonen Mental Helse, og i regi av Bjørknes Høyskole, Regional seksjon spiseforstyrrelser (RASP) ved Oslo universitetssykehus, Columbia University Department of Psychiatry og Folkehelseinstituttet.
Comments